PDF-versjon opprettes. Dette kan ta litt tid.
Tegnet illustrasjon: To personer i samtale, vendt mot hverandre. Den ene er helsepersonell og den andre medarbeider.

Erfaringer fra kollegastøtteordninger

7 Lines historie

Dette var en situasjon etter en alvorlig bilulykke. En far ble hardt skadet og barnet hans ble erklært hjernedød. Det skulle undersøkes muligheter for om barnet kunne bli organdonor. Mor, som også hadde vært med i bilulykken, hadde bare en lettere fysisk skade, og vi gjennomførte samtalen rundt organdonasjon med henne. Det var flere helsepersonell til stede, og det var en veldig krevende samtale.

Jeg var selv forelder, og ble veldig berørt av møtet med moren. Jeg hadde vært med på mange lignende donorsituasjoner og samtaler tidligere, før jeg fikk barn selv, og har ikke reagert så samme måte som jeg gjorde nå. Jeg følte at jeg var helt oppløst etter dette møtet, og klarte ikke å gjøre særlig mer den dagen.

Rett etter møtet ble jeg kontaktet av en som sa at hun var kollegastøtte på avdelingen. Hun kom bort til meg og sa "kom, så tar vi en prat." De andre kollegaene mine hadde ganske mye de skulle gjøre rundt pasienten etterpå av administrative ting, så jeg følte ikke at de klarte å støtte meg. Jeg vet ikke hvordan hun ble satt i kontakt med meg, for jeg oppsøkte henne ikke selv. Kanskje noen andre i møtet vi hadde hatt hadde tipset henne. Vi satt oss på et kontor og jeg snakket om situasjonen rundt barnet og det krevende møtet med moren.

Jeg følte jeg fikk en anerkjennelse for det jeg følte, og dette var til veldig stor hjelp for meg. Det var bare den samtalen jeg hadde – jeg hadde ikke noen flere etterpå. Jeg vet ikke om jeg hadde hatt behov for mer; dette var en personlig greie som jeg måtte bearbeide selv. Den viktigste og beste hjelpen for meg var at jeg fikk kommet meg ut av avdelingen og pratet om det, og at jeg fikk anerkjennelse for hvor vanskelig det er å være i slike situasjoner.

Denne hendelsen vil jeg ha med meg resten av livet, men samtalen var med på å hjelpe meg over den første kneika. Disse følelsene kom litt overraskende på meg, for jeg hadde jo jobbet med dette i mange år før dette.        
 

Last ned / skriv ut: