Rapporten tar utgangspunkt i historien til “Malin”. Hun fikk en autismespekterdiagnose som ung voksen og utviklet etter hvert tilleggsvansker. Det er utfordrende å skille mellom autisme og samtidige psykiske lidelser. Malin hadde en kompleks tilstand med symptomer som kunne forstås på flere måter. Hun fikk omfattende helsehjelp, men opplevde likevel at ingen klarte å hjelpe henne. Når symptomtrykket var høyt på kveld og natt, ble hun ofte nødetatenes ansvar. Hun ble bare 21 år gammel. «Ingen kan hjelpe meg» var det siste hun sa før hun tok livet sitt. Bakgrunnen for rapporten er varsel knyttet til en liten pasientgruppe som hyppig er i kontakt med nødetatene for å få hjelp. Nødetatene opplever kontakten som belastende og ressurskrevende.
Komplekse tilstander er utfordrende
Rapporten peker på at personer med komplekse tilstander har symptomer som kan være utfordrende å forstå for de som skal hjelpe. Slik var det også for Malin. Mange strakk seg langt for å hjelpe, men ulik forståelse og tilnærming bidro til at helsehjelpen ble fragmentert og ikke var det Malin trengte.
Rapporten peker også på at uenigheter rundt diagnoser og fungering kan føre til at helsehjelpen ikke treffer pasientens behov. Involvering av pasienten er derfor avgjørende. En grundig vurdering av ressurser, funksjon og motivasjon hos den enkelte må danne grunnlaget for valg av behandling- og oppfølgingstiltak, også hjelp i form av omsorgs- og miljøtiltak, utdanning og arbeid. Det kan være like viktig som helsehjelp.
– Pasienten kan oppleve utrygghet og usikkerhet når hjelpeapparatet ikke blir enige om hvordan hans eller hennes behandlingsbehov skal forstås. Hvis pasienten i tillegg blir møtt på forskjellige måter, blir denne opplevelsen forsterket. Det kan skape usikkerhet om egen helse, redusert tillitt til helsevesenet og om nytten av den behandlingen som pasienten får tilbud om, sier Linn Merethe Bæra, leder for brukererfaring.
Mangelfull bruk av individuell plan
Rapporten viser at det er et gap mellom intensjon og bruk av individuell plan i helsetjenesten. Individuell plan er en pasientrettighet, og den beskriver hvordan helsetjenesten skal samarbeide for å sikre pasienten en helhetlig oppfølging. Denne rettigheten blir i liten grad fulgt opp. Ukom anbefaler derfor at formen på planen som koordineringsverktøy må bli mer brukervennlig for tjenesten for å sikre pasientrettigheten. Pasientens behandlingsplan er en del av den individuelle planen.
Rapporten viser også at det er stor variasjon mellom helseforetakene når gjelder om behandler har laget behandlingsplan sammen med pasient. Det er også stor variasjon i hvilken grad evaluering er gjennomført innen anbefalt tid. Ukom mener det er et lederansvar å sørge for at det er et velfungerende system rundt bruk av behandlingsplaner i det kliniske arbeidet.
Nødetatene som sikkerhetsventil
Malins tilstand forverret seg det siste halvåret hun levde. Hun ble dårligere, men hjelpe- og omsorgstilbudet var det samme. I denne perioden var kontakten med nødetatene nesten tre ganger hyppigere enn kontakten med behandler og fastlege. Det var ukjent for mange i hjelpeapparatet, og det ble brukt betydelige ressurser uten at noen hadde den samlede oversikten. Nødetatene ble dermed helsetjenestenes sikkerhetsventil som kompenserte for at Malin ikke klarte å dra nytte av hjelpen hun fikk. Ukom mener det er viktig at tjenestene samhandler bedre for å fange opp samlet ressursbruk. Dette for å hindre omfattende tids- og ressursbruk i nødetatene som kan få konsekvenser for tilgjengeligheten for andre pasienter som også har behov for akutt hjelp.
Nødetatene etterlyser et tettere samarbeid med kommune og spesialisthelsetjenesten for å forebygge økt ressursbruk. Ukom mener det er behov for faste møtepunkter mellom nødetatene og helsetjenesten for å sikre bedre samhandling. Etablering av en tverretatlig samhandlingsplan bør danne grunnlaget for samarbeidet rundt denne pasientgruppen og bidra til å sikre trygghet og forutsigbarhet for pasienten og tjenestene.
– Rapporten viser hvor viktig det er å forsikre seg om at den hjelpen som blir gitt, faktisk er den pasienten trenger. Det er behov for en mer målrettet og helhetlig hjelp til pasienter med komplekse tilstander på et tidlig tidspunkt. Det er mer fornuftig bruk av ressurser og kan bidra til å redusere overforbruket i nødetatene, som ikke er den hjelpen pasientene trenger, sier Bæra.
Les rapporten: "Ingen kan hjelpe meg" Hvorfor ble Malin nødetatens ansvar?
